Rom for Gud, rom for andre

Askeonsdag 2025

I dag går vi inn i fastetiden. Det er en tid for ettertanke, forandring og fornyelse. En tid hvor vi kan stoppe opp og tenke over hva som egentlig betyr noe i livet. Askeonsdag markerer begynnelsen på denne reisen – en vei som leder oss frem mot påskens store mysterium.

Faste er en gammel kristen tradisjon, men hva betyr den for oss i dag? Mange forbinder faste med å gi avkall på noe – kanskje sjokolade, kaffe eller sosiale medier. Men faste handler ikke først og fremst om å kutte ut ting. Det handler om å skape rom. Rom for Gud. Rom for andre. Rom for det som virkelig gir liv.

Jesus sier i evangeliet: «Når dere faster, skal dere ikke gå med dystert ansikt.» Med andre ord: Faste er ikke ment å være et tungt krav, men en vei til glede og frihet. Det handler om å slippe taket i det som binder oss, for å finne tilbake til det som gir oss mening.

Vi lever i en tid hvor vi hele tiden er omgitt av støy – nyheter, sosiale medier, krav og forventninger. Fastetiden gir oss en mulighet til å trekke pusten dypt og spørre: Hva trenger jeg egentlig? Hva er det Gud sier til meg?

Kanskje kan denne fastetiden være en tid hvor vi ikke bare gir avkall på noe, men også gir noe. Kanskje kan vi bruke disse ukene til å vise mer omsorg for dem rundt oss. Til å være mer til stede i møte med andre. Til å lytte mer. Til å finne ro og styrke i bønn og stillhet.

Askekorset vi tegner i dag er et tegn på forgjengelighet, men også på håp. Den minner oss om at livet er skjørt, men også at vi er elsket og båret av Gud. Fastetiden er en invitasjon til å leve nærmere det lyset som venter oss i påsken.

Men hvordan kan vi konkret leve ut fastetiden? Det finnes mange måter. Noen velger å gi avkall på noe for å minne seg selv om det større perspektivet. Å avstå fra noe kan hjelpe oss å bli mer oppmerksomme på hvor avhengige vi er av materielle ting – og hvor mye tid vi bruker på dem. For noen kan det være mat, for andre skjermtid, for andre igjen et destruktivt tankemønster.

Men faste er ikke bare fravær – det er også nærvær. Det er en mulighet til å bruke tiden på en annen måte. Kanskje kan vi bruke fasten til å lese mer i Bibelen, be mer, være mer sammen med familie og venner. Kanskje kan vi finne en måte å tjene andre på – enten gjennom menigheten, frivillig arbeid eller bare ved å være mer bevisst på hvordan vi møter dem vi har rundt oss.

Fastetiden er en tid for omvendelse. Det handler om å vende seg mot Gud, om å finne en ny retning i livet. Å vende om betyr å vende seg bort fra det som ikke er livgivende, og isteden søke det som bygger opp, som gir håp, som gir fred.

I år faller den kristne fastetiden omtrent på samme tid som den muslimske fasten Ramadan. Nyhetsbildet som gikk over TV-skjermen en kveld gjorde sterkt inntrykk. Der viste de bilde av at folk hadde dekket et langbord i de utbombede ruinene i Gaza. De var samlet til fellesskap, til måltid ved dekket bord, med lyslenker pent hengt opp.

Vi er en del av langbordet. Vi kan ikke la være å bli en del av det. For vi bor i samme verden. Også vi trenger fellesskap og samhold ti en verden som virker kaotisk og skremmende. Derfor var det fint å lese om Ramadan i avisen Groruddalen. Det slo meg at både den kristne faste og fastetiden Ramadan handler om å se nød – og vise barmhjertighet.

Jesus tilbrakte førti dager i ørkenen før han begynte sin tjeneste. I stillheten, i sulten og tørsten, ble han styrket i sin oppgave. Han lærte hva som virkelig betydde noe. Kanskje kan vi, på vår måte, bruke disse førti dagene til å finne dypere mening, til å la Guds ord få virke i oss, til å la vårt eget liv få en ny retning.

I Markusevangeliet (2,18–20) får vi et viktig perspektiv på faste. Fariseerne og disiplene til Johannes spør Jesus hvorfor hans disipler ikke faster, når de selv gjør det. Jesu svar er tankevekkende: «Kan vel bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos dem?» Her peker Jesus på at hans nærvær endrer alt. Når han er til stede, er det en tid for glede, ikke for faste. Men han varsler også at det skal komme en tid da brudgommen blir tatt bort – da skal de faste.

Dette viser oss at fasten ikke er en tom religiøs øvelse, men noe som henger sammen med Jesu nærvær og fravær.

Den minner oss om vår avhengighet av Gud og vår forventning om påskens seier. Vi faster ikke for å bevise vår fromhet, men fordi vi lengter etter en dypere relasjon til Gud.

Så la oss gå inn i denne fastetiden med åpne hjerter. La oss skape rom for Gud og for hverandre. La oss gi avkall på det som ikke gir oss liv, og isteden fylle våre liv med det som virkelig er livgivende. Og la oss gå denne veien sammen – i tro, håp og kjærlighet.

Et lys i en urolig tid

Kristi forklarelsesdag 2025

KI-forkortet utgave av søndagens preken

I dag blir vi med Jesus og disiplene opp på fjellet. Der forvandles han foran dem – ansiktet stråler, klærne blir blendende hvite. Midt i dette lyder Guds stemme: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!»

Det er et øyeblikk fylt av lys og mysterium. Her får disiplene et glimt av Jesu guddommelighet. Likevel er ikke dette målet, men en forberedelse på det som ligger foran. Jesus blir ikke på fjellet, men går ned til hverdagen – til menneskers nød, bekymringer og lidelser.

Lys i en mørk tid

Vi lever i en tid der mørket føles påtrengende. Krigen i Ukraina skaper enorme lidelser. I Gaza ser vi en humanitær katastrofe. Mange steder i verden preges av konflikt, usikkerhet og urett. Frykt og maktesløshet griper oss. Hvordan finner vi håp i en tid som denne?

Forklarelsen på fjellet minner oss om at lyset skinner, selv i de mørkeste tider. Jesus gikk ned i dalen – til de utstøtte, de syke, de sørgende. Han ble en tjener og en trøster. Hans lys var ikke bare for en åndelig opplevelse på fjellet, men for hele verden.

I dag kan vi spørre: Hvor ser vi dette lyset i dag? Hvor møter vi Jesu kjærlighet? Kanskje ikke i blendende syn som på fjellet, men vi kan ane hans nærvær i øyeblikk av klarhet, når vi får et glimt av Guds kjærlighet og sannhet:

• Vi ser det i fellesskapet, når vi bærer hverandres byrder og oppmuntrer hverandre.
• Vi ser det i nattverden, hvor Kristus selv møter oss i brød og vin.
• Vi ser det i handlingene av kjærlighet og rettferdighet, der mennesker lever ut evangeliet.

Lyset som Jesus viser oss, er ikke bare for noen få utvalgte på et fjell. Det er et lys som skinner ut for hele verden – for alle som lengter etter håp, etter mening, etter en Gud som er nær.

«Hør ham!» – Kalt til å være lysbærere

Ordene fra skyen lyder også til oss: «Hør ham!» Jesus kaller oss til å følge ham – til å lytte til hans stemme midt i uro og kaos. Han kaller oss til å være lysbærere, til å stå opp for det gode, til å vise mot der frykt råder.

Peter ville bli på fjellet, men Jesus ledet ham ned. Troen er ikke en flukt fra verdens smerte, men en kraft til å møte den. Vi er ikke alene i dette. Gud går med oss – både på fjellet og i dalen, både i håpets lys og i livets mørke.

Så blir spørsmålet denne søndagen: Hvor kan vi være lysbærere? Hvem trenger vår omsorg, vår støtte, vår innsats for fred og rettferdighet?

.

Å så et frø

Såmannssøndag 2025

Det er såmannssøndag denne søndagen. Vi har hørt fortellingen om hveten og ugresset. Om såmannen som sådde og om avlingen som vokste opp. Hvis du har kommet til kirken i dag for å få gartnertips av presten før en ny hagesesong – så er jeg redd du kommer til å gå skuffet hjem. Jeg har ikke særlig grønne fingre, men jeg håper denne lille prekenen likevel om ikke annet kan få noen tanker til å spire og gro.

Ronald Fangen beskrev i 1942 menigheten som jordens største under. Men jeg må jo innrømme at det noen ganger kan være vanskelig å se underet bak alt som virker så ordinært og jordbundet. Likevel har jeg har stadig vendt tilbake til denne enkle erkjennelsen: Gud skapte ikke en elitebevegelse for å forandre verden. I stedet ga han oss et fellesskap av fomlende og feilende, akk så vanlige mennesker. Slike som deg og meg. 

Det er jeg glad for! For jeg tror at det nettopp er dette som er jordens største under.

Den hellige alminnelige kirke, der Gud møter, inkluderer og forandrer mennesker. Hvis jeg skulle valgt et slagord for å presentere en menighet og dens aktiviteter tror jeg slagordet skulle lyde omtrent slik: En helt alminnelig menighet, for helt alminnelige mennesker.  Og jeg tror faktisk det er dette dagens tekst sier noe om. 

Jesus sier det selv: Såkornet er Guds ord. Guds Ord er liv og lys. Hvor lite Guds ord enn kan se ut, som et lite, livløst frø, - så har det stor spirekraft i seg. Gang på gang forteller Jesus oss dette gjennom det nye testamentet: Guds rike kan se lite ut, men på tross av det lille, kan vi stole på at i det skjulte er Gud til stede. Det er jo nettopp det som kjennetegner et frø. Det tar lang tid før det viser seg hvilken kraft og hvilket liv som skjuler seg i det lille.

Hvordan kan vi da forstå disse tekstene, disse fortellingene Jesus forteller? For eksempel teksten i dag, om såmannen som sår og ikke luker, i redsel for å luke bort bittelitt av det gode kornet.

Eller om han som har et lite sennepsfrø i lommen, som han sår og som blir til et stort tre. Eller om frøet som faller på steingrunn. Vi kjenner historiene – når vi hører dem.  

Evangelieteksten i dag er det vi kaller en lignelse. Det er en fortelling som bruker bilder for å fortelle noe helt annet.

«Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin…» sier Jesus i teksten. Han gir oss et bilde på hva himmelriket er. Og han bruker bilder, som tilhørerne kunne kjenne seg igjen i. Altså en fortelling om noe annet.

Denne fortellingen er en lignelse i en rekke av sju. Sju lignelser som alle forsøker å formidle til oss forskjellige sider ved himmelriket. Himmelriket er som et sennepsfrø hører vi i dag. En surdeig står det et annet sted. En såmann som sår korn som faller i alt fra god jord til på steingrunn. En fiskenot som blir satt i sjøen og fanger all verdens fisk. En skatt som blir gjemt i en åker. Bilder. Som den gangen ga gjenklang i de som hørte på.

Men gir de gjenklang nå? Kanskje ikke i så stor grad. Vi trenger litt hjelp.

For hva snakker egentlig Jesus om. Sier han at jeg enten er ugress eller godt korn? Setter han et skille mellom godt og ondt? Og i så fall – hvorfor skal vi ikke luke bort ugresset – det som er ondt?

Den av oss som har plantet blomster i et blomsterbed ute på våren, vet at vi, enten vi liker det eller ikke, etter hvert må ned i knestående stilling, for det vokser etter hvert ugress mellom plantene som vokser opp. Og noen av oss, som kanskje i tillegg ikke er så glade i å luke, vi lar ugresset være. For når man luker, så kan man stå i fare for å skade eller nappe opp de gode vekstene i samme farten. Dette er kjent. Og jorden, jorden gir næring til både ugress og blomster. La alt stå, sier Jesus. Men sørg for at jorden er god. Gi vekstene og frøene de aller beste vekstvilkårene. Gi elsk på å la det gode vokse godt.

Vær god jord. Og så legger han til: Du trenger ikke luke i Guds åker – det kan Gud klare utmerket godt selv.

Så la oss kanskje tenke det slik. Vi, og vårt fellesskap er jorden. Vi har i oss muligheten til å la godt vokse frem. På samme tid har vi i oss fri vilje og muligheten til å la det onde få plass i livet. 

Den som har ører å høre med, hør! Sier Jesus. Jesus talte aldri med samme brask og bram som for eksempel Johannes døperen som nærmest skremte folk til tro. Jesus talte aldri slik. Han sa aldri at Guds rike kommer med pomp og prakt. Nei, Guds rike gror stille frem, sa Jesus, uten at man kan se eller fatte det. Slik arbeider Gud. Både her hos oss i vår menighet og i verdens kirker er dette erfaringen vi må venne oss til. Guds rike gror stille frem uten at man kan se eller fatte det. 

Gud startet med et lite barn i en krybbe. Lagt på høy. Et stille rom, et hellig sted. Fra det rom, krybbens rom, stallens rom, der kornet ble lagret, der frøet ble lagret, derfra skulle evangeliet spire og gro. Derfra skulle kornet sås raust og rikelig til alle, i alle kriker og kroker. 

La frøet få gode vekstvilkår – ikke rykk det opp sammen med ugresset, men la Gud ta hånd om det hele.

I dag, mens vi samles her, er min gode prestekollega Annette i lokalene under oss, og feirer gudstjeneste med migrantmenigheten som er der. Hun er invitert til å holde preken denne søndagen. Det er så flott. Også hos våre kristne venner i migrantmenigheten her på Haugerud samles menigheten om ordet, selv om våre gudstjenester er forskjellige.

Og så jobber vi med å finne måter å vi kan være sammen med hverandre som kristne søsken.

Og i dag feires det også gudstjeneste på Filippinene der vi har vårt misjonsprosjekt. Misjonsalliansens arbeid på Filippinene er et eksempel på hvordan Guds ord, på tross av å være et lite frø, kan spre seg og vokse i et annet land, til glede og hjelp for mennesker som trenger håp og støtte.

Og i dag er det Bibeldagen – og bibelselskapet som vi i dag samler inn penger til – har et inderlig ønske om at guds ord stadig kommer ut til nye mennesker – og på nye språk.

Slik, på mange ulike måter finner ordet om Gud nye marker der det blir sådd og får spire. Jesu lignelse gir oss lov til å arbeide i det stille. Rolig videre i våre kirker med å synge salmer, høre Bibelens fortellinger, samles i hans navn, vie par, døpe, konfirmere og begrave. Velsigne vår utgang og vår inngang. Og jeg har mange ganger sett selv hvor viktig det arbeidet vi som kirke gjør er nettopp i disse relasjonelle menneskemøtene. Da er folkekirken på sitt beste. Det opplever jeg også her på Østre Aker og Haugerud. At vi sår raust og omsorgsfullt, på gode måter.

For også her hos oss er det lettere å få øye på det som gjør mest av seg, det som glimrer og «blinger». Men jeg vet at også her hos oss møter vi mennesker som sårt trenger fellesskap, omsorg og en å snakke med. Og jeg hører ekkoet av julesangen: I det stille til de små, bringer Jesus håp og fred. Slik sår en raus såmann, sier Jesus. 

Vi er kalt til å være med i arbeidet med å så og med å dyrke og bevare fortellingene om Jesus hos oss. Men vi er like tydelig ikke kalt til å høste inn og sortere. Det er ikke vår jobb. Det kan vi i stedet overlate trygt til Gud. I mel­lom­­tiden er han den tål­modige bonden, han som bærer over med oss alle.

Det skal vi nok alle være glade for.

Guds nåde og tålmodighet er det som redder oss. Hadde Gud tenkt slik som tjenerne i lignelsen, hadde det vært ute med oss alle, for lenge siden. Gud viser tålmod. Han viser nåde. Han lar oss leve, selv med våre svakheter og våre uenigheter. Det er utford­rin­gen til oss også, å la hverandre leve, og å tillate at vi er forskjellige. Jesus viste oss det.

Han ber oss reise oss opp og ber oss om å droppe luke-arbeidet, men heller åpne øynene slik at vi ser våre medmennesker med ekte kjærlighet. Og når vi ser hans fotspor, kan vi følge dem ut i verden som hans såmenn og såkvinner – for – av jord er vi kommet, til jord skal vi bli, av jorden skal vi igjen oppstå.

La oss så, i Jesu navn – amen.